Hvis vi vil at Gud skal gjøre mer i våre liv og i vår by så må vi be, og hvis vi vil at flere skal be så må vi selv gå foran og være forbilder med våre liv.
Det sier Marius Frantzen etter 36 timers bønn- og lovsangshelg i Pinsekirken Tabernaklet. Han var en av de fra menigheten som tilbrakte mye konsentrert tid med Gud disse timene. Helgen 31. oktober til 2. november ble starten på et initiativ som har som mål å få etablert et døgnåpent bønnehus i Bergen. Før et konkret bønnehus er på plass vil bønne- og lovsangshelger bli arrangert i ulike menighetslokaler.
- Like fra det øyeblikket jeg kom inn i lokalet sent på kvelden fredag, steg gleden over dette første skrittet på veien til et mer permanent bønnehus i byen. Det var inspirerende både å høre og se deltakerne både på plattformen og spredt rundt i salen, sier Reidar Paulsen.
”Ja, én dag i dine tempelgårder er bedre enn tusen ellers”
- Jeg ville være med på dette fordi jeg lengter etter å få se at min generasjon blir desperat etter Gud, og får en lengsel etter bare å være med Gud og erfare han dypere. Og fordi jeg lengter etter å erfare mer av Gud for min egen del, sier Marius Frantzen.
- Bønn og lovsong er med på å bringe Guds nærvær til byen. Det var merkbart i Tabernaklet desse timane. Når vi får etablert bønn 24-7 trur eg menneske vert dregne mot Jesus. Det var godt å be midt i byen sammen med folk fra andre menigheter og ulike aldersgrupper. Alle som lengter etter vekkelse må be om at dette vert permanent, og vere villig til å sette av tid i neste etappe, oppfordrer Iren og Asgeir Aglen, som blant annet ledet bønn for abort denne helga.
”Mitt hus skal kalles et bønnens hus”
Håvard Berger (nr. 2 fra v.) er en av de som har gått i spissen for initiativet, sammen med Janne Kathrine Mikkelsen (Evangeliekirken), Arnt Jakob Holvik (Os-fellesskapet) (til h.) og Daniel Matthiesen (Pinsekirken) (til v.).
- Vi tror og håper at Gud holder på å reise opp noe som virkelig skal få være med å prege både by og land. Gud taler til folk i hele landet om 24/7-hus om dagen, det er så mange mennesker som er sultne på GUD, på bare å være i hans nærvær, se på ham, takke ham – og samtidig drive offensiv, strategisk bønn for å se et Jesus-forvandlet samfunn både lokalt og nasjonalt, sier Håvard.
”Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sin onde ferd, så vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land.”
Bønn for Norge, familie, fremmedkulturelle, abort, Israel, barna, nasjonene, arbeidslivet, skoler og Europa. Rundt femten ulike forsamlinger byttet på å lede bønn og det var lovsangere fra blant annet Pinsekirken, Askøy misjonsmenighet, Kristent Fellesskap, Kristkirken. Alt var rammet inn av en rekke malerier, bilder, dikt, fakta og kunst. Mennesker sang, ba, malte, danset, sov og bare var til stede i Guds nærvær.
- Det at folk fikk lov til å være med å male og tegne skapte et veldig spesielt nærvær som jeg tror forløste mange ting i mennesker. Det var godt å komme inn og ikke måtte gjøre, men bare være. Det jeg også syntes var herlig var når ungene fikk lov til å be for syke. Og når de danset for Jesus med flagg og priste Gud. Det var sterkt altså, sier Camilla Ristesund.
Marius Frantzen synes det var flott å oppleve hvordan så mange mennesker hadde hjerte for forskjellige ting.
- Og det å se så mange voksne som har hjerte for bønn og som er forbilder for oss yngre. Det var en periode på lørdagen der det nesten bare var voksne og eldre som ba, og det var lett og merke at det var mennesker som hadde bedt mye før.
- Jeg ønsket å være med å bringe det kreative og malingen inn også på denne arenaen der vi i byen kommer sammen for å be og lovsynge. Det var nydelig hvordan det kreative passet inn og ble en flott og viktig ramme som talte der de ulike stasjonene med ulike uttrykk kanskje ble bønner i seg selv. Inspirerende! Jeg tror dette initiativet er viktig for byen, vi møtes sammen på tvers av generasjonene for å be og lovsynge og tilbe Høstens Herre, og bringe frem det vi har på hjertet. At det kan være en slags prestetjeneste der vi står sammen i byen, og på sikt at dette kan bli mer permanent tenker jeg er bra, sier Torunn Meyer.
”Alt som har ånde, skal love Herren. Halleluja!”
Bønnehelga er bare en helg i rekken av flere og den neste bønnehelga blir i begynnelsen av februar. Så for de som ikke fikk med seg denne første helga, gjelder det å merke seg den neste. Reidar Paulsen ønsker å gi en oppfordring.
- Ungdommen som driver frem dette arbeidet, gjør meg stolt og glad og takknemlig. Men jeg vil oppfordre flere fra andre aldersgrupper å få med seg neste fremstøt. En time eller to har alle godt av. På samme tid er det et signal om at dette ikke primært er et ungdomsarrangement, men en anledning for alle generasjoner til å stå sammen i bønn.
Tekst: Kristine Øyvang
